Mormyshka - sukkertøy for vinterfisk

Fisk under isen kan være vrien å lure. Utfordringen er å fiske på rett sted, og fiske et delikat og uimotståelig redskap på riktig måte. Med et utvalg av små sukkertøy i form av mormyshkaer står du godt rustet for et spennende og fangstrikt fiske.

Under isen i kaldt vann nær frysepunktet, vil fisk fordøye maten mye langsommere og derfor bare oppta cirka 10 %, litt avhengig av fiskeart, av fødemengden den opptar når jaktaktiviteten er som størst om sommeren. Om ikke det er nok er den også langt mer stasjonær. Det betyr at den er mer lat og lite villig til å flytte på seg over særlige avstander. Dette for å spare energi. Den viktigste faktoren for fiskefangst ligger derfor i å presentere redskap og agn nær fiskens tilholdssted, i tillegg bør lokkeredskapen være lite, delikat og innbydende slik at en vintertreg fisk fristes eller gidder å gape over det som presenteres. Det er her mormyshkaens største fortrinn ligger, nemlig at den er liten og dens pirrende bevegelser og beskjedne størrelse narrer ofte en vintertreg fisk på kroken.

Vinterens sukkertøy.

Jeg husker jeg var skeptisk til det jeg tidligere kun hadde hørt referert som fjerne og vanskelige ord – mormyshka og mormyshkastikke. I denne sammenheng hørte også ordet nappindikator med. Til å begynne med virket ordene avskrekkende, og jeg trodde dette fisket var noe innviklete greier. Det var det ikke. Allerede på første turen lugget jeg opp en 300 grams ørret, og jeg ble hektet. Det var ikke noe spesielt med alle nye ord som hørtes så vanskelig ut.

Vellykket mormyshkafiske.

Mormyshkaen skal i utgangspunktet imitere en vannloppe som naturlig lever i vannet og står på fiskenes meny, men det finnes i dag ulike imitasjoner av smått og godt som går under betegnelsen mormyshka, for eksempel maggotimitasjon.

Utstyret

Mormyshkaen er opprinnelig en russisk oppfinnelse og kom til Norge utover syttitallet.Mormyshkaen er i prinsippet en enkelkrok påført en metalldråpe, og størrelsen er vanligvis som fra et upoppet popkorn og opp til en stor ert. Mormyshkaen har ofte dråpeform, mest på grunn av at wolfram-mormyshkaer har inntatt hoveddelen av markedet. Disse er svært harde å forme og resultatet er en forholdsvis enkel dråpeform. Imidlertid har ikke mormyskhkaens form all verdens betydning.

Dråpeform.

Når det gjelder farger er en mormyshka i utgangspunktet liten og anonym og ofte bør fargene være deretter. Svart, kobber, gull og sølv er fine allround farger. Men virker fisken å være på hugget, eller at det virker totalt dødt, kan en mormyshka med sterke eller grelle farger være effektivt. En knall rød eller oransje utgave har da ofte vist seg å være fangstgivende.

Vanlige og mye brukte farger.

Siden mormyshkaen er så liten og lett synker den sakte og det kreves tynn sene for å beholde kontakten med redskapen selv på beskjedne dyp. Den egner seg derfor i utgangspunktet best på forholdsvis grunt vann. Som en naturlig konsekvens blir det i dag benyttet tungt materiale i produksjonen av mormyshkaer. Bly har vært et vanlig materiale for mormyshka og har en egenvekt på 11,34 gram per cm3. Wolfram er et annet materiale som tar mer og mer over for bly og den har en egenvekt på hele 19,30 cm3, og veier derfor over 50 % mer enn en av bly i samme størrelse. Med en litt større wolfram-mormyshka kan man derfor fiske på 10 -12 meters dyp uten store problemer.

Wolfram mormyshka.

En mormyshka er avhengig av et agn når man jakter på vinterfisker. Selv om en fisk ofte napper på en ren mormyshka, er det vanskelig å kroke den ved slike napp ettersom fisken er lynrask med å spytte ut det som ikke smaker mat. Et naturlig og levende agn fikser den oppgaven. Maggot eller fjærmygglarver er gode agn. Både maggot og fjærmygglarver skal henge på mormyshkakroken og blafre i vannet som en flørtende hale.

Maggot er bankers vinteragn.

Mormyshkastikke

Det spesielle med mormyshkastikker er at de har påmontert en nappindikator ytterst på tuppen for å vise minste tegn til napp. Ellers er den kun en lettere variant av en vanlig pilkestikke. Nappindikator betyr kort og godt nappvarsler. Under fisket skal altså ikke nappet kjennes i stikka, men ses på indikatoren. Tynne striper av ulike materialer påmontert en lett ring ytterst, som øye for sena, er den vanligste typen av nappindikatorer. Øyet på indikatoren skal være lett, men såpass stort at det ikke fryser igjen. Vind kan være et problem ved mormyshkafiske, men ved å ha slike flate indikatorer er de bare bøyelige vertikalt under fisket, og sidevind har dermed ingen særlig innvirkning.

Enkel nappindikator i tynn plastfilm.

Utover dette bør en mormyshkastikke ha myk tupp og en snelle for oppbevaring av sena. Mormyshkafiske foregår på ganske grunt vann og det fiskes med forholdsvis tynne sener, 014 – 0,18mm er vanlige dimensjoner. Om du skulle få på en stor fisk må den kjøres, og da er det en fordel om fiskens utras dempes av en myk tupp og at du har god følsomhet gjennom en tynn sene.

Tynn isfiskesene er å foretrekke til dette fisket.

Hvordan fiske en mormyshka

Det å fiske med en mormyshkastikke og mormyshka, kan best sammenlignes med sommerens fluefiske på grunn av det fintfølende utstyret, men samtidig brukes synet som ved sommerens duppfiske.

Selve fisket er enkelt. Slipp mormyshkaen til bunns og sveiv opp 10 - 15 centimeter, så er variasjon stikkordet. Start med å løfte handa med skjelvende eller smårykkende bevegelser 10 - 30 centimeter og slipp den tilbake til utgangsposisjonen. Det er sjelden noe poeng å senke mormyshkaen på samme måte som du hever den. Slipp den rett ned og senk gjerne armen, slik at mormyshkaen treffer bunn og virvler opp slam og støv. Løft armen tilbake til utgangsposisjonen og hold deretter stille. Se på nappindikatoren. Skulle den bevege seg, enten ved å bli dratt ned eller løftet opp, venter du et lite sekund og gjør tilslag. Hvis det ikke napper varierer du styrken i bevegelse, løft og pause mellom hvert lokkedrag.

Du kan også gynge opp og ned med stikka slik at nappindikatoren får en vinkende bevegelse. Dette gir litt kraftigere, men trege bevegelser, og kan være bra på dypere vann. En annen teknikk er å kontinuerlig banke på stikka med en finger, omtrent som om man banker aske av en sigarett. Dette gir mormyshkaen små, hoppende bevegelser i vannet. Denne teknikken egner seg best på grunt vann.

Sigaretteknikken kan være effektiv.

En annen effektiv metode er å la mormyshkaen gå ”bananas”. Rist og vipp håndleddet kraftig gjentatte ganger over en lengre periode. Dette kan tiltrekke fisk. Når du så stopper mormyshkaens utagerende berserkgang, går gjerne ørreten til angrep, så vær oppmerksom.

Også å heve mormyshkaen rykkvis gjennom vannlagene kan medføre at ørreten snapper den når den slippes tilbake mot bunnen. Bittet registreres ved at sena ikke rettes ut, og at den ofte har skrå retning inn under isen. Også å heve mormyshkaen sakte samtidig som du får den til å skjelve, kan gjøre underverker.

Det kan være en fordel å gjøre deg kjent med mormyshkaens gange gjennom kikkfiske, dermed lærer du mye om dens oppførsel ved ulike bevegelser og lokkedrag.

Et bitt kommer ofte brått og det gjelder å beholde konsentrasjonen, men før et tilslag settes kan det være en fordel å senke håndleddet lite grann slik at sena får en liten slakk. Når så tilslaget settes vil det føre til bedre krokfeste.

Mormyskhaens beskjedne størrelse er både dens fordel og ulempe. En slikt lite lokkeredskap er vanskeligere for fisken å få øye på, og lokker kun fisk i umiddelbar nærhet. Det er derfor av avgjørende betydning å være aktiv ved å bore mange hull, som øker sjansen for å treffe en vinterfisks standplass. Om det ikke er fisk bortpå i løpet av 10 - 12 minutter bør du bore nytt hull. Ettersom mormyshkaen lokker dårligere bør ikke avstanden mellom hullene være mer enn 10 - 15 meter på steder du mener det kan stå fisk.

Vær aktiv og let opp fisken.

Kombinasjoner

Mormyshkaen kan også kombineres med annen redskap. Et tips er da å bruke en pimpel, men i stedet for en lyskrok fester du en liten senestump på 5 – 10 centimeter og fester en mormyshka i andre enden. Dermed beholder du pimpelens lokkende egenskaper, oppnår bedre krokfeste samtidig som en vinterørret ofte foretrekker en liten og beskjeden mormyshka.

Effektiv kombinasjon.

I større vann kan en virkningsfull kombinasjon være å lokke til seg ørreten med en balansepilk, for så å servere en større mormyshka.

På røyevarp svømmer det mye fisk rundt på jakt etter rogn, men de kan bli skremt av en stor, fargerik og utsmykket røyeblink. Allikevel vil fisk i umiddelbar nærhet ha blitt oppmerksom på at det her befinner seg et eller annet uvanlig. Tar du så og presenterer en rød/oransje mormyshka, som også kan minne om et rognkorn, vil nappet ofte komme umiddelbart. Dermed utnytter du begge redskapenes fortrinn.

En rognkorn imitasjon kan fiske meget godt på et røyevarp.