Effektivt og spennende abborfiske
Abbor er en spennende og morsom fisk å jakte på under vinterisen. Treffer du på stimen, kan solide fangster gjøres.
Når man ankommer et vann man kanskje ikke kjenner særlig godt må man ”lese vannet”. Det vil kort forklart si at ved logisk resonnement å anta hvor det er størst sjanse for at abboren befinner seg. Ha derfor som fast rutine å se på terrenget rundt vannet før fiskeplassene velges. Abboren leter man først og fremst opp i viker og grunne områder nær land eller grunner ute i vannet. De beste fiskeplassene fordrer i tillegg at abboren finner næring, og det finner den gjerne der det er godt med vannvegetasjon. Kanskje vet du om slike steder fra sommeren.
Hvor skal man begynne å fiske?
Som en generell regel er de sikreste stedene å begynne fisket der hvor terrenget ikke er altfor bratt. Slike steder skrår gjerne jevnt nedover og det blir lettere å lete etter abboren. Et annet tips på ukjente vann er å se om det har vært andre og fisket der. Finner man et område med gamle pilkehull er det verdt et forsøk. Jo tettere pilkehullene ligger, jo ”hottere” har stedet vært.
En mulig hotspot.
Der hvor terrenget stuper bratt ned i vannet er det vanligvis dypt. Slike steder er det vanskelig å lete etter abboren, ettersom noen få meters forflytning kan bety flere dybdemeters forskjell. Abboren står nemlig helst på tilnærmet samme dyp over hele vannet. Forklaringen er at abborens svømmeblære er lukket og kan ikke som andre fisker utjevne lufttrykket, og den er derfor nødt til å bevege seg opp og ned i vannlagene i forhold til lufttrykket. Det er derfor vanskelig å lete effektivt etter abboren på steder hvor dybden varierer mye. Ha disse stedene som et siste alternativ. Når man omsider treffer abboren på en bestemt dybde, er det derimot fornuftig å konsentrere fisket om denne dybden resten av dagen.
Blankisflekker
Under vedvarende vind hender det snøen feies bort og det skapes naturlige flekker med blank is inne blant snødekt is. Det gir økt lysmengde og som en naturlig konsekvens vil lyset lokke til seg ulike organismer, som er abbormat. Borer man hull her har man gode odds for å treffe på fisk.
Let opp områder med blank is.
Abborbittet
Som oftest er abboren mest bitevillig i fra morgenlysningen og noen timer fremover. Midt på dagen ser det ut til at abboren tar en hvilepause, men utover ettermiddagen tiltar aktivitet og bitelyst igjen, selv om den vanligvis ikke har samme intensitet som på morgenen. En teori om abborbittet kalles ”lufttrykksteorien” og baserer seg på at abboren ikke føler seg helt vel i perioder med skiftende lufttrykk, og således har liten bitelyst. Det beste været er stabile lav- eller høytrykksperioder, og det beste abborfisket har man som regel under høytrykk. Helt sikkert er det at abboren har helt utpregede huggperioder, og spesielt i større vann med forekomster av små byttefisk.
Treffer du stimen og bittet kan du gjøre store fangster.
Om barn er med på isfiske bør et vann med en forholdsvis stor og tett abborbestand foretrekkes. Da vil det med stor sannsynlighet skje noe hele tiden, og for barna er det langt viktigere enn størrelsen på fisken. En fersk isfisker har også mest nytte av å fiske her, fordi man lærer når og hvordan de ulike metoder brukes og utføres. Stor abbor er som regel noe vanskeligere å komme i kontakt med, og det blir dermed lenger mellom hvert napp, men har man litt erfaring med isfiske kan det være vel vært å bruke tid på å jakte på de store individene. Mange abborvann er også ypperlige ørretvann, så er man heldig kan det like gjerne ligge en ørretkubbe i sekken ved hjemreise.
Abboren kan tas på de fleste isfiskeredskap.
Utstyr
Stolsekk: En stolsekk er lett å bære og man har alt utstyr på et sted. I tillegg brukes den under praktisk fiske og sørger for at man kommer nærmere isen så vinden ikke tar tak i sena, og man får en stødigere stilling. I lengden er det også mer behagelig å sitte.
Isbor: Av fiskeutstyr må man først og fremst ha et isbor (sammenleggbart er å anbefale) på 110 - 150 millimeter i diameter. Isbor med denne dimensjonen er let1e å bore med, og er uproblematiske under alle isforhold.
Isøse: Når hullet er boret, må man fjerne sørpen. Grovrensingen skjer ved å trekke isboret et par ganger opp og ned gjennom hullet. Finrensingen tas så med en isøse. Isøser i plast fåes i flere utgaver, og de er billige og effektive.
Pilkestikke: De aller fleste pilkestikker er laget for fiske med pimpel, balansepilk eller blink. En pilkestikke er en enkel sak, bestående av et håndtak i kork eller plast, en enkel snelle og en tupp med toppring. Utgangspunktet for dette fisket er at nappet i hovedsak skal kjennes i stikka. Det betyr at stikka må være lett, slik at selv forsiktige napp registreres.
Sene: Isfiskesene er spesielt beregnet for isfiske. De vanligste dimensjonene ligger på 0,14 – 0,20 millimeter. En isfiskesene bør være godt synlig ettersom man under praktisk isfiske hovedsakelig trekker sena opp for hånd og sena blir liggende på isen når man lander fisk. Senene fås i ulike farger. Knutene til isfiske er akkurat de samme som ellers i året.
Maggot: Maggot er det mest brukte og anvendelige agnet til isfiske, og er et typisk allround agn som selges i de fleste sportsbutikker. I tillegg er det et enkelt og renslig agn å håndtere. Ordet maggot er engelsk og betyr larve, og det er spyfluelarver som selges under dette navnet i Norge. Maggot lukter lite så det er bevegelsen og utseendet som er dens varemerke. En boks maggot inneholder ca. 250 larver og må oppbevares kjølig ellers forpupper larvene seg raskt. Ved å føre krokspissen forsiktig under huden i midten av de to mørke prikkene i den butte enden på larven, som er hodet, forhindrer man å punktere maggoten og den opptrer naturlig og livlig i vannet.
Pimpelfiske
Den vanligvis mest effektive redskapen etter abboren er å bruke en pimpel med lyskrok agnet med maggot.
Pimpel, eller lurepilk som den kalles, er en svensk oppfinnelse og er en meget effektiv abborfanger. Pimpelen har som regel en trippelkrok hengende under, såkalte lyskroker, varianter med enkelkroker finnes også og er like effektive.
Pimpel er en effektiv abborfanger.
Navnet lyskrok kommer av at trippelkroken alltid har en eller annen lokkende detalj nederst på krokstammen, alt fra en farget limkule til garn eller andre syntetiske materialer. En lyskrok tilført en dråpe av farget lim, som tiltrekker og tirrer fisken til hugg, er ofte standardfargen og er effektiv. Små pimpler egner seg på grunt vann, og man merker nappene bedre med en lett pilk når sena er kort. På litt dypere vann må man være mer aktiv å lage mer bevegelse i vannet. For å få til det må man ha litt tyngre utgaver, ikke minst for å strekke sena skikkelig ut. Fisket foregår ved at pimpelen senkes til bunns og så sveiver den opp ti til tjue centimeter. Start med noen lange lokkedrag, for deretter å la pimpelen henge rolig noen sekunder. Ofte er det når pimpelen holdes rolig abboren napper, og er det fisk i nærheten får man ofte den første. Hvis man ikke merker bitt fortsetter man å dra stikka i en rask bevegelse ca. femten centimeter, for så å senke den tilbake til utgangspunktet. Dunk den en gang i blant mot bunnen slik at slam og støv virvles opp. Dette tiltrekker fisk. Etter noen minutter uten bitt må man bore et nytt hull noen meter utenfor og gjenta prosedyren.
Mormyshkafiske
Er abboren ekstra treg og lite bitevillig, er en mormyshka agnet med et par maggot ofte det eneste som duger. Selv om navnet er ukjent og vanskelig, er fisket slett ikke vanskelig. Mormyshkaen imiterer en vannloppe som naturlig lever i vannet og står på fiskens meny. Dens bevegelser og beskjedne størrelse er det som narrer en treg abbor til å bite. Størrelsen på en mormyshka er vanligvis fra et riskorn og opp til et stort blåbær. Mormyskhkaens form har ikke all verdens betydning, men ta hensyn til at en variant med flat bunn på grunt vann har mer svevende gange enn de mer runde og kompakte som er å foretrekke på dypere vann. Når det gjelder farger er svart, kobber, gull og sølv fine allround farger, men er abboren på hugget kan en mormyshka med sterke eller grelle farger være effektivt.
Selv stor abbor tar gjerne en mormyshka.
Fisket utføres ved å senke mormyshkaen til bunns, for så å sveive den femten til tjue centimeter opp. Deretter løftes handa med skjelvende eller smårykkende bevegelser 10 til 30 centimeter for deretter å slippes rett ned, og senk gjerne armen slik at mormyshkaen treffer bunn og virvler opp slam og støv. Løft armen tilbake til utgangsposisjonen og hold deretter stille. Se på indikatoren. Skulle den bevege seg, enten ved å bli dratt ned eller løftet opp, venter man et lite sekund og gjør tilslag, hvis ikke varieres styrken i bevegelse, løft og pauser.
Balansepilk
På senvinteren er abboren mer i bevegelse og på matjakt, men vannet er fremdeles kaldt og energi må spares. En balansepilk er lettfanget og mettende i forhold til energiforbruket. Dette er gjerne redskapen å bruke om man er ute etter de større abborene, ettersom balansepilken imiterer en liten fisk forsynt med kroker foran, bak og enkelte ganger under. Balansepilkens bevegelse i vannet er helt spesiell. På grunn av småfiskimitasjonen skal den bevege seg horisontalt i vannet. Dette skjer ved hjelp av en styrefinne festet bakerst på pilken, som skal sørge for at hodet på pilken glir først gjennom vannet og at pilken styres ut til siden når man napper i snøret. Mange balansepilker har naturlige farger siden de skal imitere en naturtro byttefisk, men til abboren mer fargefulle utgaver førstevalget, tett etterfulgt av blåe, grønne og sølvfargede med svart rygg. Også formen på balansepilken kan ha litt å si. En bred og flat buk på pilken vil gi større utslag til siden etter hvor høyt pilkestikka heves, enn de mer lange og tynne variantene. Balansepilken kan være fra tre til sju centimeter.
Et utvalg balansepilker bør ligge i isfiskeskrinet.
Start å fiske nede ved bunnen for så å avfiske vannlagene om det ikke er napp å kjenne. Balansepilken fiskes ved at håndleddet løftes og senkes i en jevn rykkende bevegelse. Balansepilken vil da på sin nedtur skjene ut til siden med hodet først og dermed opptre som en småfisk. Sena vil nå bevege seg fram og tilbake i pilkehullet, og indikerer at balansepilken beveger seg riktig. Ha små pauser og varier bevegelsene. Ved napp kjennes tydelig motstand, og tilslaget må skje kjapt før bedrageriet oppdages.