Strekk i sena på Vikerfjell

På Vikerfjell, 10 mil nord for Oslo, finnes variert skogs- og fjellandskap, mange innbydende fiskevann og ikke minst muligheter for å komme i kontakt med stor kvalitetsørret.

Dryppende av svette kunne sekken endelig lempes av ømme skuldre. Etter flere års fravær var jeg endelig tilbake.

På vei ned mot vannkanten for å fylle drikkeflasken åpenbarer brått et vak seg rett foran meg, kun et par meter fra land. Det ble derfor ikke rare drikkepausen, for nå var det kun en ting som gjaldt, nemlig å overliste denne fremste av ørretene i velkomstkomiteen.

Med utålmodige hender blir stanga montert, og dupp og en markagnet krok lander snart med et lite plopp der vaket åpenbarte seg et par minutter tidligere. Marken får synke mot bunnen til sena blir slapp, men ingen ting skjer. Jeg hever stanga sakte slik at marktugga løftes litt opp fra bunnen. Da kjenner jeg brått at det er noe som lugger der nede i vannet. Jeg senker stanga, slår raskt opp haspelbøylen og lar fisken få dra ut sene uten at den merker motstand. Noen sekunder senere gjør jeg tilslag, og det er krefter i andre enden. Det er god motstand til å begynne med, der den lille stanga inntar en posisjon lik en overmoden banan. Men de kraftige utrasene gir seg for fort til at det kan være en sværing, så snart kan turens første ørret håves. En grei steikeørret, men ikke akkurat den størrelsen jeg hadde håpet på.

Ørretene i vannet virker å være på hugget, og flere fisker i tilsvarende størrelse havner i rask rekkefølge på land. Det vaker forholdsvis intenst, og det er tett mellom vannringene. Jeg begynner å tenke tanker om at ørretbestanden har blitt betydelig større med dertil mindre ørreter enn sist jeg var her for noen år siden. Kan det være at de store ruggene som svømte rundt i vannet nå er erstattet med hundrevis av småtasser? I så fall en real nedtur. I tillegg virker det som om myggen er mangedoblet i antall også, for her jeg står i et tett kjerr og sikter meg inn på et nytt vak, er myggen så pass plagsom at jeg foretrekker å ta en pause i fisket. Jeg klatrer opp på en bergnut der det er litt mer vindtrekk. Litt mat og drikke inntas, mens jeg sitter og studerer vannflaten der nede. Vak etter vak åpenbarer seg, og det har blitt et realt vakorgie der sulten ørret stadig er oppe og slurper i seg godbiter.

Så er det plutselig et vak som skiller seg litt ut fra alle andre. Vaket har den særegne lyden som kun de større ørretene får til, en type tyngre lyd, og vannringene som sprer seg utover vannoverflaten befester inntrykket av at dette må være en ørret av god gammel årgang. Typisk nok er vaket omtrent midt ute på vannet, så her må det tilpasninger i utstyret til. Jeg dytter resten av maten inn i gapet og iler ned mot vannkanten igjen. Snart er slukstanga klar, ladet med en knallrød Viking Herring sluk på 13 gram. Jeg mokker til det jeg klarer og får opp et langt kast, der sluken flyr i fin bue utover vannet, og lander med et lite plask omtrent der den potensielle gromfisken vaket for en liten stund siden. Jeg starter innsveivningen forholdsvis kjapt, fordi jeg antar at de fleste fiskene i vannet nå har fokus opp mot vannoverflaten, alle insektene og vakene tatt i betraktning. Sluken sveives med ujevn rytme ut av vakområdet, og jeg regner med at dette var et bomkast. Et nytt myggbitt i ansiktet får meg til å klappe til denne blodsugeren med høyre hånd, noe som gjør at innsveivningen stopper opp i et par små sekunder slik at sluken får synke. I det jeg starter opp igjen og gjør et drag i stanga, er det plutselig som om sluken sitter fast. Bunnapp er første tanke, men så begynner bunnen å forflytte seg mot høyre, og nå er det ingen tvil om at en ørret er på. En real ørret, etter motstanden å dømme.

Snellebremsen finjusteres der jeg endelig opplever krefter og kamp som jeg har drømt om siden forrige gang jeg var her. Stor og supersprek ørret som virkelig setter utstyret på prøve. Etter flere minutters tautrekking har jeg et visst overtak, og begynner derfor å se meg ut en landingsplass. Det er bare å glemme, for her jeg står er det tett kjerr langs bredden flere titalls meter både på høyre og venstre side. Løsningen blir våte støvler, der jeg plumper ut i vannet med vann til knes og satser på at teleskophåven får fatt i fisken før de ugjestmilde omgivelsene gjør det. Etter et par rimelig mislykkete forsøk, etterfulgt av noen saftige gloser, får jeg endelig dyttet håvrammen under fisken, vippet den inn i nettet og løftet håv med fisk inn på land.

Høy på adrenalin kan jeg beskue min motstander, og for en ørret det er. Mørk brun med svarte og røde prikker, og i en  lengde og omkrets som viser at den har levd lenge og godt. Fisken måles og veies, og med sine 1260 gram er turen reddet fiskemessig.

De påfølgende dagene loffer jeg rundt og besøker nye vann både på snaufjell og i tett granskog, og gjør meg nye erfaringer. Ørreten er generelt på hugget disse dagene, og mye fin fisk blir tatt. Været er varmt, men vekslende, så små intense regnskurer ser ut til å være akkurat det som skal til for å holde vanntemperaturen nede, samt sørger for at det stadig er nye klekkinger og sverminger av mengder med ulike insekter.

Det ble med den ene kilosfisken, men flere andre ørreter var opp mot 900 gram, og snittet lå rundt en halv kilo. Vikerfjell hadde igjen vist seg fra godsiden, og nok en gang gitt meg nye uforglemmelige opplevelser.

Vikerfjell

Vikerfjell ikke er like godt kjent for folk fra Oslo, Drammen og Kongsberg som Norefjell, til tross for at Vikerfjell kun ligger ca. 1,5 time biltur fra hovedstaden. Du kan kjøre til fjells på en av fem skogsbilveier som tar av fra veien på vestsiden av Sperillen.

Det er grunneierforeningen Vikerfjell Fisk som driver fiskestellet i vann og tjern i området. De kalker og setter årlig ut 2- sommrig ørret. Årevis av i herdig kultivering har gitt resultater. I dag finnes nær 40 vann med gode ørretbestander. Ørret rundt en halv kilo er vanlig, og kilosfisk er heller ingen uoverkommelig oppgave. I tillegg har det etablert seg ørretbestander i enkelte bekker og småelver i området, som kan være spennende å utforske.

Potensielle gromplasser finnes det mange av.

Det finnes også abbor i noen lavereliggende vann. Her finnes vann for de fleste, for de som ønsker idylliske lavfjellsvann nær skogsbilvei, eller for de som vil bruke energi og tilbakelegge hundrevis av høydemeter for å nå mer fjerne fjellvann.

De høyest beliggende vanna ligger opp mot 1000 m.o.h.

Vann og tjern kan betegnes som alt fra rene skogsvann og myrtjern til lavfjellsvann og fjellvann med nakent viddelandskap.

Område

Vikerfjell er et fjellmassiv i Ådalsfjellene med beliggenhet mellom Sperillen i øst og Strømsoddbygda i vest, i Ringerike kommune i gamle Buskerud fylke. Vikerfjell grenser mot Vidalen i Vassfaret i nordvest og Vassfarfoten i Sør-Aurdal i Oppland i nord, og med Urdevassfjell og Høgfjell i sør. Toppene Treknatten og Gyranfisen er også tydelige landemerker i nord. Ellers består Vikerfjell av store vide skogsområder. Tregrensen går høyt, og i det øverste skogsbeltet er det gammel fjellskog med forvridde graner og trollfuruer, samt mye myrlendt terreng.

Mye skog, mye fjell og mange spennende fiskevann.

Fiskekort

Fiskekortsalg/informasjon fra selvbetjeningskasser/oppslagstavler ved skogsbilveier inn på fjellet. Fiskekortsalg også via inatur.no.

Aktuelle fiskevann

Et variert og spennende fiske kan du ha i blant annet følgende vann og tjern: Svarttjern (3 stk.), Veslevannet, Skarrudvannet, Damtjern (2 stk.), Killingtjern, Langevann, Malotjern, Fisketjern, Auretjerna, Steintjern v/Stjernetjern, Steintjern i nord, Auretjern, Stjernetjern, Holmtjern, N. og S. Flåtjern, Ulevannet, Blankvann, Setertjern, Rokovanna, Lortholoa, Bjørntjern, Klavetjern og Strandvipetjern. Det finnes flere, totalt ca. 40 vann i antallet. Fisk rundt 500 gram er vanlig, men det å bryte kilosgrensa bør ikke være en umulig oppgave.

Lortholoa er et av vanna i området som huser voksen ørret.

Adkomst

Følg E-16 mot eller fra Fagernes. Tre mil nord for Hønefoss, der Sperillen har sitt utløp, ligger Ringemoen. Herfra følger man skilting mot Viker/Vikerfjell.
Adkomst fra skogsbilveier ved Flaskerud, Ringerud, Tossevika, Strande og Elsrud, hvorfra det er merkede stier til en del av vannene. Også adkomst fra Strømsoddbygda, østover på skogsbilvei drøye 8 km fra Sokna. Herfra nordover til Øvre Kolsjø, bom ved dammen, slik at man må gå eller sykle videre til Vikerfjell.

Det er fine stier og godt skiltet på Vikerfjell.

Nyttige lenker

www.inatur.no (søkeord: vikerfjell), www.dntringerike.no/koier/ (overnatting). Facebook: søk på «vikerfjellfisk». Her finnes fiskerapporter, nyttig informasjon og ikke minst fiskekart over området med bestandsvurderinger etc.

Kart

Vikerfjell 1: 50 000

Overnattinger

Ringerike Turistforening har tre koier som er fine utgangspunkter: Vikerkoia sentralt på Vikerfjell, Tjuenborgkoia på Hestebrenna og Buvasskoia vest for Høgfjell.

Toppturer

På Vikerfjell finnes de høyeste fjelltoppene på Ringerike: Gyranfisen (1127 m.o.h), Treknatten (1101 m.o.h), Svarttjernkollen (1054 m.o.h), Vikerfjelltoppen (1039 m.o.h) og Høgfjell (1010 m.o.h).

Trenger du kart til turen av beskrevet område finner du det i nettbutikken vår her: Vikerfjell 1:50 000 — fishkingnorway

God tur, og skitt fiske...