På loffen med fiskestang i Skjækerfjella

Fjellområdene nord i Trøndelag skjuler mange perler. Her finnes blant annet Norges tredje største nasjonalpark med natur og ørret en nasjonalpark verdig.

Nok en gang var det planlagt en tur til nord i Trøndelag. En stor fordel er at der man på Østlandet ofte må over 7-800 moh for å finne skikkelig fjellterreng, så klarer man seg her med 4-500 moh. Det gjør at varmen kommer raskere, snø og is smelter hurtigere og sesongen kan starte tidligere.

Fra sør til nord

Planen var å utforske Blåfjella – Skjækerfjella Nasjonalpark, et område fortsatt lite kjent for allmennheten og med mulighet for å ha herligheten for seg selv. Tolv døgn til rådighet, og en plan om å krysse nasjonalparken med sekk og fiskestang og loffe mellom vann og bekker fra sør til nord. La kart, lyst og innskytelse styre beina.

På loffen med sekk og fiskestang.

Utfordringen var tropevarme, og den hadde vart i uker. Det knaset under føttene på myrene innover. Første kveld ble tilbrakt ved Nåvatnet på grensen til parken. Vannet går for å være et meget bra fiskevann, og er mellomstort med noen grunne partier. Nå i varmen var det derimot på dypere vann et fåtall vak viste seg. Godt utenfor kastehold. Det ble å vente på beskjeden skumring og forhåpentligvis litt kjøligere vann. Ventetiden ble imidlertid lang. Først ved fem-tiden på morgenkvisten, da disen lå som et tåketeppe over vannet, var det et knippe ørret som tok turen inn og begynte å vake. Typiske såkalte ryddegutter plukket rester fra gårsdagens insektsverminger. En spinner ble valgt, og etter noen kast var turens første ørret kroket. En trinn prikkete en på seks hekto. I løpet av en halvtime fulgte to til i samme mal. Da lettet disen, sola tok tak og ørreten trakk ut på dypere vann igjen. Ting tydet på at døgnet måtte snus, for en liten halvtimes bittperiode i løpet av døgnet er noe man for all del vil få med seg uansett klokkeslett.

De første dagene var en evig kamp for å finne litt sårt tiltrengt skygge.

Morgenbitt

Neste dag ble det en rast ved Djuptjønn hvor tipsene gikk på fin fisk. Typisk nok hadde mange og tjue grader i lufta gjort et potensielt godt fiskevann om til lunkent tevann. Fisket ble derfor ikke det helt store. Det vil si, ørreten nappet, men det var vannets viltre tenåringer som lot seg overliste. Et par stykker var i underkant av fire hekto. Men et idyllisk vann var det. Kveldens leirplass var beregnet ved et av Middagstjønna. Tjønna ligger høyere og det var tydelig mer fjellaktig her oppe. Vinden hadde økt i løpet av dagen og gitt kjøligere drag i lufta. Forhåpentligvis ville høydeforskjell og kaldere vind ha positiv innvirkning på fiskebittet. Men nei, det ble plan B. Den gikk ut på å legge meg. Men før det stille klokka på kykeliky med håp om et godt morgenbitt. Hvis ikke så det dårlig ut for vannets ettermæle.

Tidlig morgen, og ørreten var i bittet.

Klokka fem neste morgen lå vannet blankt i store deler. Flere vak var å se. De åpenbarte seg ute ved lekantene, og ikke nær land som under gårsdagens morgenfiske. Det var tydelig at forrige kvelds blåst hadde dratt mye insekter utover og at de nå var samlet opp til en buffé av småsnacks. Overraskende mye ørret plukket insekter fra det vinddrevne vannets etterlatenskaper. Den kilne vinden var perfekt fluebris, og valget falt på dupp og en fluefortom. Etter noen kast hvor tvilen kom sigende, nappet det endelig til og en feit gullfarget krabat gikk himmelhøyt. Sikker på at fisken hadde slått seg av sveivet jeg febrilsk uten å kjenne motstand, men fikk brått kontakt igjen. Snart lå turens første reale fisk i håven. Vannets ettermæle var reddet. Flere fine fulgte, så tok vakfesten slutt og fiskene dro hver til sitt. Det var bare å innse at det trolig ville gå nok et døgn før det igjen var fisk å få.

Ingen ting å utsette på kvaliteten på fiskene i området.

Fjellskjækra

På den tiden aktet jeg å loffe videre. Denne gang østover til det kanskje mest kjente og omtalte vannet her inne. Fjellskjækra er forholdsvis stort og har majestetiske Skjækerhatten rett ved. Ryktene skulle ha det til muligheter for fisk på et par kilo, og et par bilder jeg hadde sett var motivasjon nok til å svinge innom.  

Fjellskjækra- et spennende fiskevann.

Det nærmet seg kveld da jeg kunne skue utover vannet. Flott beliggenhet og idylliske omgivelser gjorde at fiskelysten tok kvelertak på pessimistiske tanker om hittil håpløst resultatløse kvelder. Enkelte vak var faktisk å se, og de virket å være innenfor kastehold. Het i toppen ble snart første kast tatt. Det ble et kast for ettertiden. For der andre vann etter hundre kast ikke var villig til å gi fra seg en eneste småfisk, gikk det her på første kast på en riktig slugger av en ørret. Sluken, en sexy Viking Herring sluk med rødt og hvit og med en stor sort prikk, hadde fått synke lenge, og ørreten snappet den før innsveivningen startet. Og nå var det skikkelig drag i sena. Det ble en merkelig kamp. I andre vann hadde ørreten plasket og rullet i overflaten ispedd høye hopp i forsøk på å slå seg av, mens her foregikk alt på dypet. Fisken gikk rolig frem og tilbake på en 20 meters strekning. Den virket å patruljere en kjent strekning uten å ta særlig notis av å ha en trippelkrok i kjeften. Like brått som kampen startet, like brått tok den slutt. Det varme vannet hadde utvilsomt gjort sitt, og det virket som ørreten ga opp. Snart lå den i håven og pustet tungt. Med sine 1550 gram var det turens klart største. En fisk verdt å minnes. Sikker på å ha funnet turens gromvann og superbitt antok jeg dette kun var begynnelsen. Hvor feil jeg tok. Riktignok kom nappene tett, men kun fra undermålere eller slank fisk i dårlig kondisjon. Et antiklimaks. I stedet ble vekkerklokka atter en gang stilt på otta. Jeg kunne spart meg, ikke et vak var å se og ikke en fisk å få.

Endelig en real ørret på land.

Den lille bekken

Imidlertid holdt tendensen seg; dårlig bitt dag, kveld og natt og et kort hektisk bittintervall på morgenkvisten. I midtre del av nasjonalparken hadde jeg få holdepunkter å forholde meg til. Over Imsdalsfjellet bugnet det av små vann, putter, bekker og elver. Jeg fløy forvirret rundt og nifisket putt etter putt og bekk etter bekk. De fleste var resultatløse, men noen positive erfaringer ble det. Blant annet krysset jeg en overraskende dyp bekk. En titt på kartet viste at den kom fra en putt lenger opp på fjellet og rant ut i et større vann lenger ned. Her måtte det da leve ørret. Og jo da, der vann og tjern lå livløse, var det i små kulper i bekken konstant liv og røre. Jeg målte for moro skyld vanntemperaturen, den var hele 2,5 grader kaldere enn andre vann. Legg til rennende og mer oksygenrikt vann og plenty av skyggefulle gjemmesteder, og det var drømmeforhold der ørret andre steder hang med geipen. Glad for endelig å oppleve litt aksjon på høylys dag, valgte jeg å overnatte. Igjen kunne jeg spart meg, for nok en gang var bittet stikk motsatt og avtok da kvelden kom, og det var null aktivitet i den hittil hellige halvtimen om morgenen.

Mange navnløse tjern, bekker og kulper ble forsøkt med vekslende hell.

Akselvatna

Nord i nasjonalparken opplevde jeg fiskebittet slik det kan være her inne – konstant og intensivt. Den verste varmen hadde gitt seg. Den flaue brisen fra sør var blitt mer lett og beskjeden enn flau og den var vestlig. Med vestan fulgte et kaldere drag i lufta. Det var fremdeles t-skjorte og solbriller, men forholdene var i ferd med å snu, slik det ofte gjør i Trøndelag der nytt vær stadig kommer inn fra havet. I det Austre Akselvatnet blåste det forholdsvis kraftig, men inne blant bølgetoppene vaket ørret. Her gjaldt det å ha syn og hørsel med seg og lokalisere plask man kunne høre der ute, for så å pælme i retning av vaket. Deretter var oppskriften umiddelbart å sveive en sluk raskt inn i vannoverflaten. Etter å ha tatt turen rundt vannet, hadde ni kubbete fisker opp mot en kilo blitt landet. I tillegg hadde jeg mistet minst like mange, pluss et utall hogg som ikke ga krokfeste.  

Akselvatna er flotte fiskevann.

I løpet av natta tiltok vinden stadig. Neste morgen var det stiv kuling i kastene og en temperatur som innbød til topplue. Skulle det være håp om fisk i dag, måtte rolig vann finnes. Vestre Akselvatn ble plottet ut. Ved hjelp av kartet ble ei vik, som ut fra vindretningen burde ligge i le, valgt. Det gjorde den. Her var det kun krusninger og et og annet vindkast som rotet opp vann. Og tro det eller ei, men i vindkast som innbød til seilregatta begynte plutselig små myrdøgnfluer (vespertina) å poppe opp i slikt antall at stimer av ørret trakk inn på grunnene i vika og fråtset i bevinget smågodt. Plask etter plask kunne snart høres gjennom vindkastene. Ørreten var mer selektiv, men et aktivt slukfiske ga resultater. Etter et par timers intensiv vakfest, var fem stykker overlistet med en toppfisk rett over kilosgrensa.

Ørretfight.

Dagen etter var det ikke lenger vær, men uvær. Jeg gjorde et halvhjertet forsøk med slukstanga og hadde tatt et siste kast for fjortende gang, da det jaggu gikk på en flott avskjedspresang. Minutter senere kunne nok en ørret over kiloen håves. Etter det var det som alt liv fikk nok av vind og regn og dykket ned i dypet for å sture. Jeg droppet derfor visitten inn i det ørretrike og sagnomsuste området i Gressåmoen. Jeg var i grunnen fornøyd der jeg i striregnet tok fatt på hjemturen.

Stille før stormen. Snart plasket regnet ned blant lyn og torden.

Blåfjella – Skjækerfjella Nasjonalpark

• Tidligere Gressåmoen Nasjonalpark har blitt kraftig utvidet og fått navnet Blåfjella - Skjækerfjella/Låarte-Skæhkere (sørsamisk) Nasjonalpark.
• Opprettet ved Kgl. Res. 17. desember 2004.
• Totalt areal på 1924 km² og tredje største nasjonalpark på fastlands Norge.
• Ligger i kommunene Lierne, Snåsa, Verdal, Steinkjer og Grong i Trøndelag.
• Vernet skal sikre et stort, sammenhengende naturområde urørt av tekniske inngrep.
• I øst ligger Sverige, E6 parallelt litt vest for parken.

Adkomst

Det finnes grusveier og gamle skogsveier benyttet som innfallsport til skogbruk, seterdrift, jakt og fiske. Svillestien tar deg inn til grensen av nasjonalparken fra sør. Stien er belagt med gamle togsviller og gjør det enkelt å ta seg frem og man sparer mye tid og krefter.

Svillestien er lettgått og tar deg raskt inn i området.

Fisk og fiskevann

Det er fisk i de fleste vann, elver og bekker i området. Ørret dominerer, men også lake og røye finnes i enkelte vann. Også ørret i mange små og utilgjengelige putter. Noen er overbefolket av småfisk, men flere innehar grovkalibret ørret.

Knallfeit 8 hektos ørret.

Fiskekort

Sørlikortet dekker nordre del (Lierne kommune), og fås kjøpt gjennom www.inatur.no og hos lokale grunneiere og forretninger i Sørli. For midtre og søndre del gjelder fiskekort for statsallmenningene i Snåsa. Fiskekort kjøpes gjennom Inatur.no, samt ved Snåsa fjellstyre og en rekke butikker, bensinstasjoner og campingplasser i området.

Hytter

Snåsa fjellstyre har flere hytter som leies ut til allmennheten. Gå inn på www.inatur.no for bestilling.

Kart

Trenger du kart over beskrevet område til turen finner du det i nettbutikken vår her: Skjækerfjella 1:50 000 — fishkingnorway

Nyttige lenker

Sørlikortet/Nordlikortet: www.fjellstyreneilierne.no, Snåsa fjellstyre: www.snasafjellstyre.no, Nasjonalpark info: www.nasjonalparken.no

Utallige fiskemuligheter finnes for den som tar turen...