På tynn is

Det var langt ut i november. Vann og tjern var fortsatt isfrie, og røyefiske på favorittvarpet et stykke fra land lå fremdeles utenfor rekkevidde.

Det var røyefiskets prime time, men alt jeg kunne gjøre var å rusle langs vannkanten med en langstang og fiske på et par mindre røyevarp nær land. Så meldte Gislefoss væromslag. Det skulle bli kuldegrader, og til dels mange av dem. For en gang skyld stemte værmeldingen, og kulda la seg som et teppe over landskapet da helgen nærmet seg. Helgen kom og gikk. På mandag fikk jeg nyss om at det hadde lagt seg 3 cm nysnø på Ringkollen, og at det hadde holdt seg på den blå siden av gradestokken døgnet rundt de siste dagene. En slik oppløftende nyhet, gjorde at påfølgende dag ble satt av til en tur ut for å sjekke forholdene.

Ved å ta alle mulige forholdsregler var sekken stappmett tirsdag morgen. Både isbor og isfiskeutstyr var med, i tillegg til vanlig haspelutstyr. Veien var bar og beinhard til å begynne med, perfekte sykkelforhold. Et par kilometer lenger opp, ble bar og grå vei erstattet med melissnø og hvitflekkete omgivelser.

Optimismen steg, men sank like brått da røyevannet lå åpent. Kun en skjør ishinne innerst i vika var å se.

Det var bare å hive seg rundt og ta fram plan B, som hadde tatt form på vei oppover bakkene. Den gikk ut på å sykle et par kilometer tilbake, og erstatte flammerøde røyer med mørkebrune ørreter. På vei oppover ble et lite myrtjern inneholdende en fin ørretbestand passert. Tjernet ligger skyggelagt store deler av døgnet, og ligger i et skikkelig kuldehull. Isen hadde lagt seg og hadde for en stor del virket å ha et grålig skjær, noe som burde tilsi et forholdsvis tjukt islag.

Noen minutter senere skuer jeg utover en rimet og ruglet isflate. Men var isen tjukk nok til å tåle vekta av et menneske? Jeg måtte gjøre et forsøk, så enden på et langt rep ble festet rundt en solid furu, mens andre enden ble festet under armhulene, der jeg gjorde et forsiktig forsøk på å liste meg ut på ishinnen. Det tok nøyaktig to sekunder å innse at isen ikke ville bære meg uansett hvor lette museskritt jeg tok.

I stedet ble boret satt i isen med utstrakte armer og med beina bredt plantet på en telehard myrtorv. Et par omdreininger med boret og jeg var i gjennom, og isen slo sprekker. Ikke snakk om at isen var tjukk nok her heller. Skulle det likevel bli en rekordtidlig retur hjem?

Jeg hadde fremdeles et visst håp, for jeg hadde et triks i bakhånd. Et sted der det pleier å stå ørret, lå under dette området der isen var for tynn. Det var tid for litt alternativt isfiske. Første oppgave var å finne en diger stein, som var lettere tenkt enn gjort da alle var limt fast til bakken av frost og kulde. En større stein ble etter mye om og men sparket løs, og snart kastet i høy bue ut mot plassen. Isen var imidlertid hardere enn beregnet, og med et klagende smell ble steinen liggende malplassert oppå den. En real nedtur!

Etter en ny leterunde med enda mer spark og ømme tær, ble en tyngre stein kastet ut, og denne gikk tvers igjennom. Det var ikke bare bra det heller, for trolig ble all ørret som eventuelt stod der nå skremt bort. Men tidligere erfaringer viser at skremt fisk ofte kommer tilbake etter en viss tid og opptar samme standplass. I mellomtiden ble matpakken tatt fram. Halvtimen senere var snella og haspelstanga montert i full lengde, og en fritt glidende kastedupp med en liten og snerten mormyshka i seneenden ble klargjort.

Kroken ble agnet med en feit veamark, noe som er snaddermat tidlig i vintersesongen, og er forholdsvis enkel å finne mellom barken og veden på stubber på eldre hogstfelt, så lenge det er noenlunde barmark. Dupp med mormyshka ble snart lempet ut på isen og forsiktig trukket inn mot der steinen tidligere hadde laget hull.

Snart tippet duppkroppen over iskanten og ned i åpent vann. Haspelbøylen ble slått opp og mormyshkaen sank raskt til bunns. Jeg strammet opp og brukte duppen som en buffer mot iskanten, der mormyshkaen ble pilket opp og ned i vannet gjennom duppkroppen. Etter en liten evighet skjedde det endelig noe. Det lugget i andre enden, og fisken virket småpen. Men typisk nok glapp krokfestet, og noen velvalgte gloser runget ut i den klare novemberdagen.

Etter flere forsøk og flere resultatløse hull, ruslet jeg tilbake til det første hullet der isen hadde slått sprekker bare jeg så vidt hadde satt boret ned i den. Jeg vet fra sommerens fiske at det er forholdsvis dypt rett utenfor denne myrtorva, så det var godt mulig at det kunne stå en ørret eller to her. Men så var det den praktiske utførelsen da. Kroppen måtte forbli på land, så her måtte det tilpasninger til. Isfiskestikkas klinge var kort og nådde ikke ut, mens haspelstanga ble uhåndterlig og var for lang. Løsningen ble en mellomting, som gikk ut på å demontere stanga og fiske mormyshka og veamark med underdelen. Det gikk på et vis selv om toppringen manglet.

Solen var nå på rask vei ned bak åsen, og det ble påtakelig kaldere. Pessimismen fikk raskt overtaket, men så var det brått noe som gjorde at sena beveget seg raskt mot høyre i hullet, etterfulgt av et rykk i sena der nede i vannet. Et kontant tilslag fulgte, og jaggu var det motstand i andre enden. Etter en nervepirrende fight kom en gyllenbrun myrtjernsørret til syne i hullet.

Krokfestet så ut til å være godt, men pulsen var likevel dunkende hard. Men snart kunne sesongens første vinterørret trekkes opp på isen.

Fisken var ikke av de største i tjernet, drøye 400 gram, men på en slik dag under slike forutsetninger var den mer enn godkjent. 

Det ble en minneverdig fisketur, selv om noen ekstra centimeter is hadde vært å foretrekke. Påfølgende helg var imidlertid hele marka islagt med en solid ishinne, og røyevarpene var endelig tilgjengelig…