Mektig fiske i Sunndalsfjella

Sunndalsøra er for sportsfiskere flest mest kjent som endestasjonen til elva Driva, en av Norges beste sjøørretelver. Men i fjellene rundt blinker mange fjellvann med ørretbestander som kan tilfredsstille de fleste fjellfiskere.

Etter to døgns fiske med yr, regn og kuling i kastene, var det ennå ikke kommet en ørret på land. Tredje morgen ble det væromslag med sol og blå himmel. På kartet var det blinket ut et spennende og høytliggende vann på andre siden av flere høye fjelltopper. Valget var enten å klatre over fjellet eller å gå en lang omvei rundt. Fint vær gjorde valget enkelt, for lysten på fisk var stor og all fisketid skulle utnyttes.

Det tok sin mann å komme seg inn til drømmevannet.

Etter et par timers vandring starter den bratte oppstigningen, og jeg får raskt gnagsår på nesa, der jeg spiser høydemeter til frokost, lunsj og middag, og er rimelig mett når toppen nærmer seg og tåka kommer sigende. Med seg har den vind og regn som står rett i mot. På få minutter blir flott fjellvær forvandlet til en fjellvandrers mareritt. Tåka gir omtrent null sikt, vinden uler rundt øra, regnet kommer vannrett og temperaturen faller mot frysepunktet. Kroppens indre kompass vil til høyre, men kompassnåla i hånda peker mot venstre, og får tillit. Sikten forverres og brått ligger en tett tåkesky framfor føttene. Ryggmarksrefleksen drar i brekket, ikke et sekund for tidlig, for skjult inne i bomullsdotten er et skyhøyt stup, der øynene i korte glimt kan skimte noe mørkt og udefinerbart langt der nede. Jeg rygger forskrekket bakover og leter småskjelven i lang tid etter en farbar rute ned. I en langsgående revne i fjellsiden klamrer en smal og hardpakket snøfonn seg fast, og den blir redningen. Et par hundre høydemeter ned forsvinner tåka. Endelig er det mulig å ta meg inn med kompasset, og timen senere kan et vått telt slås opp.

Endelig framme etter en lang marsj.

Utfordrende fiske

Jeg våkner av solstråler mot teltduken. Ute er det nesten skyfritt, men vinden er sterk. Vannet ser innbydende ut, og sluk etter sluk skiftes etter hvert som de ikke leverer. I nordenden er jeg mer i le, men det er vanskelig forhold for slukfiske. Grunna går langt ut før man skimter randen der marbakken går mot dypere vann. Problemet med slik bunn er at man får avfisket knapt halve kastet før man må turbosveive for å unngå bunnapp. Allikevel ryker flere av godslukene. Snart nås en diger odde på vannets østside. Her ligger en snøfonn som avgir smeltevann. Grunna på oddens nordlige langside er drøye ti meter lang før vannet får den blågrønne lagunefargen som kjennetegner klart og dypt høyfjellsvann. Håpet stiger, men her får jeg den harde nordavinden midt i fleisen og sluken kommer omtrent i retur.

I marbakken, overgangen mellom grunt og dypt vann, skjedde det utrolige.

Jeg klipser en tung Møresilda sluk inn på svivelhempen og får lagt ut et akseptabelt kast. Sluken får synke til bunns, der jeg antar all fisk i vannet nå befinner seg. Jeg tar noen omdreininger på snella samtidig som stanga dras jevnt på skrå oppover i innsveivningsretningen, slik at sluken stiger i vannet. Deretter tas en lengre pause der stanga føres tilbake på stram sene til utgangspunktet. Innsveivningen starter på ny med et pådrag idet sena blir slapp og sluken treffer bunnen, for ørreten angriper ofte mens sluken synker, eller i det den skyter fart framover i vannet. Etter et par slike manøvrer hogger det tungt, og en pen fisk går på. Etter flere heftige utras kommer ørreten opp i vannoverflaten, og i den harde nordavinden vaker det av alle ting rett ved fisken jeg kjører. Et merkelig sted å vake nå. Snart er fisken inne på grunna, og håven gjør jobben. Jeg kaster ut på ny der den andre ørreten vaket. Rett før sluken skal opp langs marbakken skimtes en rask skygge, og den hogger. Sene flyr av senespolen, bremsen knitrer lik en høyspentledning og stanga står og bevrer med krum nakke. Dette er storfisk. Ørreten jager ut og ned i dypet og er like umedgjørlig som fisk av slik kaliber forventes å være, men etter flere minutters drakamp merker den kjøret, og kan snart styres mot håven og løftes inn på land. For en fjellørret, feit i ordets positive forstand, og med mer flekker enn prikker der den fargerike koloritten skinner i kveldsolen i kaskader av gull, bronse, svart og rødt.

Topptrimmet kraftplugg!

Sluken pælmes ut på ny, nå med forventninger om at spennende ting vil skje. I det sluken synker kjennes et nøkk i sena og stanga får straks bøyd form. Nok en kraftplugg er kroket, og på størrelse med den første. Mens jeg kjører denne fisken vaker det igjen rett ved siden av, men ikke et vak som forbindes med insektsvaking, mer som om ørreten er oppe og leker. En merkelig og ulogisk oppførsel i den sterke og kalde vinden. Snart ligger nok en fjellørret bak meg, men det er kun begynnelsen, for nå tar det av for alvor. Det er bare å kaste ut, la sluken synke og vente på et røsk i stangtuppen. Det er et ørretfiske ulikt alt annet, og minner mer om et ellevilt stimfiske etter makrell. Ørret etter ørret taues inn, og rett som det er følger kilosørreter etter inn på grunna og svømmer omtrent rundt beina mine og leter etter den fargete metallbiten før de rolig svømmer utover mot dypet igjen. Det er en surrealistisk forestilling som pågår, der jeg har rollen som en slags dukkemester som trekker i marionettrådene og som ved hjelp av snøre og sluk styrer vannets ørreter dit jeg vil.

Den ene etter den andre ørreten gikk på med dødsforakt.

Det kan ikke være tvil, jeg har havnet opp i et fiske man kan lese om i klassiske bøker av Peder W. Cappelen og Jacob D. Sømme - et vannvittig vandringsbett, men her trolig med et omvendt fortegn enn den vanlige og mest omtalte vårbeitevandringen der fisken søker til varme bekkeos hvor vannet er varmere enn der de har tilbrakt vinteren. Her virker det som om ørreten oppsøker kaldere vann for å kjøles ned etter den lange varmeperioden som endte dagen før turen startet. Uansett så overgår det praktiske fiske alle teorier, og faktisk også alle fantasier. Jeg er inne på å eksperimentere med ulike sluker, men tar ikke sjansen, for her er fasiten bokstavelig talt festet i seneenden. I stedet er jeg livredd for å miste den nye favorittsluken, en Møresilda i blå og sølv på 22 gram, men den rekker heldigvis aldri å sette seg bunnfast før en ny fisk går på.

Godsluken viste seg å være en Møresilda 22 gram i sølv og blå.

Totalt havner 22 flotte ørreter på land. Legg til alle fiskene som klarer å slå seg av, samt flere hogg, og man har et fjellfiskebonanza noen knapt våger å drømme om. De få ørretene som ikke svelger hele trippelkroken, får etter hvert friheten tilbake. Ved midnatt er det over, og med en stappfull fiskepose og et bristeferdig håvnett bærer lange armer fangsten tilbake til leirplassen. Stup trøtt og sliten ramler jeg inn i teltet og sover trøtt manns søvn. I forteltet ligger 18 voksne ørreter, med et gjennomsnitt over en kilo og med en toppfisk på nesten 2,5 kilo.

Helt rått ørretfiske. Fjellfiske på sitt beste.

Morgenen etter er det rensing av matfisk. Fiskene er megafeite, knallrøde i kjøttet og lyser kvalitet. Mangel på mat blir det ikke, der jeg gomler kokt og stekt ørret til lunsj og middag de neste dagene. Resten av fangsten oppbevares nedgravd i en snøfonn.

Nok ørret til frokost, lunsj og middag.

Om kvelden er jeg tilbake på samme plass under eksakt samme forhold, og forventer action og fisk fra første kast. Den gang ei. All fisk virker å være forduftet, og ikke et bitt er å kjenne eller en fisk er å se. Slik kan fjellfisket være, så uforutsigbart, men også så utrolig bra når alt klaffer. Den uforglemmelige gårsdagen er historie og hverdagen tilbake slik den ofte er, med aktiv systematisk avfisking av vannmassene på jakt etter en og annen sulten ørret. De neste par dagene er også resultatløse der regn, tåke og nordavind dominerer. Jeg er i grunn glad for lettere sekk, og er nokså mett på ørret, der fortsatt såre føtter tar fatt på omveien rundt fjellet. 

Sunndalsfjella

Sunndalsfjella ligger i Møre og Romsdal fylke og er et stort fjellområde på ca. 480 km² fordelt på et terreng som strekker seg fra ca. 800 til 1985 m.o.h. Området forenes etter hvert med fjellene på Dovre og Lesja i henholdsvis sørøst og sørvest. Her finnes mye vær, mektige og bratte fjell, samt store områder lite besøkt av mennesker. Og inne i blant dukker blinkende fjellvann opp, der de fleste innehar ørret. Det er nok å velge i blant, og mulig å fiske omtrent fra bildøra nær grusvei og dra mye, men mindre ørreter, eller slenge sekk og telt på ryggen og traske i dagevis innover mot fjerne høyfjellsvann med grovvokst ørret. Fjellområdet ligger i stor del innenfor Sunndal statsallmenning og administreres av Sunndal Fjellstyre. Det meste av allmenningen ligger igjen innenfor grensene til Dovrefjell - Sunndalsfjella nasjonalpark, et eventyrlig område for sportsfiskere, jegere og friluftsfolk. De fleste vann ligger i skrint terreng i høyfjellet, mens enkelte vann i lavere områder omgis av noe vegetasjon. 

Over 100 ørretvann kan du teste ut i Sunndalsfjella.

Enkelt tilgjengelige vann

En mye benyttet adkomstvei er fra Sunndalsøra opp Litjdalen til Torbudalen. På vei innover Torbudalen dukker stadig nye vann opp. På høyre side ligger det svære Osbumagasinet og etter hvert dukker den enda større Aursjøen opp, mens det på venstre side stadig popper opp innbydende og enkelt tilgjengelige fiskevann. Blant annet er Larstjønn tilrettelagt for funksjonshemmede med egen fiskebrygge. Vann langs veien er godt skiltet, og det er enkelt å holde orden på hvor man befinner seg. Generelt er det slik at klisjeen om at jo lenger man går, jo større er fisken, også gjelder for Sunndalsfjella. Det finnes mange vann langs veien innover Torbudalen, men de største fiskene finner du ikke her, selv om hederlige unntak finnes. Langt og høyt inne på fjellet, kan du derimot komme i kontakt med høyfjellsørret på både to og tre kilo. Ørret er dominerende fiskeart, men det finnes harr i noen vann i Torbudalen, som kom til vassdraget i forbindelse med overføringen av vann fra Aursjøen til Osbumagasinet, en tunell som var ferdig i midten på femti-tallet. Vann fra de nordøstre og østre deler renner ned i Drivavassdraget, mens vann fra de sørvestre og nordre deler renner ned i Torbuvassdraget, og herfra i rør ned til Sunndalsøra og Aura kraftstasjon.

Osbumagasinet er et stort oppdemmet vann i Torbudalen.

Nok av gode fiskevann

Statsallmenningen er delt inn i 19 små og store vassdrag med fisk av varierende størrelse og kvalitet. Det er utarbeidet en vassdragsoversikt som viser inndelingen, og som finnes på oppslagstavler innover Torbudalen. Totalt finnes det over hundre fiskevann å prøve seg i. I Reinsvassdraget går Midtre Øksendalstjønn for å være et vann med fin fisk. Her har også Fjellstyret en utleiebåt. I Søttubotnvassdraget skiller Bølgetjønn seg ut med stor fisk av fin kvalitet, mens i Raubergsvassdraget går Midtre Skrammeldalsvatn for å inneha mye fin fisk. I Purkvassdraget finnes elleve lett tilgjengelige vann med ørret. Lille Rundjønna skiller seg ut med en liten, men storvokst bestand av ørret i ypperlig hold. Torbuvassdraget har to vann, og er det mest besøkte. Her svømmer ørret og harr av god størrelse og kvalitet. Fjellstyret har hytte med båt til utleie. I samme vassdrag ligger Torbutjønna. Også her finnes harr, i tillegg til ørret. Håkkodalsvassdraget ligger på nordsiden av Torbudalen. Her ligger Øvre og Midtre Håkkodalsvatn som sies å være bra fiskevann med fisk av god kvalitet. Skjellbreivassdraget ligger på høyfjellet på østsiden av Torbudalen. I Langtjønna er det stor fisk i største vann, men også enkelte grove i det mindre vannet. Skjellbreidtjønna innehar også voksen fisk med en snittvekt rett under en halv kilo. Grønnliskardvassdraget omfatter Grønnliskardvatnet, som ligger på 1360 m.o.h. på sørsiden av Grøvudalen. Det er mye feit ørret opp mot kiloen i vannet. I Salhøvassdraget på østsiden av Grøvudalen på ca. 1400 m.o.h. huser blant annet Midtre og Nørdre Salhøtjønn storvokst ørret i utmerket kondisjon. Istjønnvassdraget ligger høyt på nordøstre side av Grøvudalen, og her kan man jakte flott ørret i grønnfarget smeltevann i andre halvdel av august. Skirådalsvassdraget har tre vann på østsiden av allmenningen som renner ned i Drivavassdraget. I Storvatnet og Langtjønna finnes storvokst ørret, spesielt i førstnevnte, men den går for å være vrien å få på stang. Fjellstyret har utleiehytte ved nordenden av vannet. Ved Skiråvatnet har Kristiansund og Nordmøre turistforening en hytte (Loennechenbua) ved østenden av vannet.

Mange vann som ikke ser et fiskeredskap i løpet av året venter på den som tar turen.

Fisketips

• Fiskesesongen er kort og hektisk for vann høyt og langt inne på fjellet. Sent i juli og august er beste fiskeperiode. I vann nær veien i Torbudalen kan man ha et godt fiske fra juli og utover.
• Sunndalsfjella ligger nær kysten og tar i mot mye vær som stadig skifter, og med det også fiskebittet. Utnytt derfor hver lille periode med rolige vindforhold, sol og høyere temperatur.
• Vann innover Torbudalen har mange ulike insektsklekkinger gjennom sesongen, som gir vakaktivitet, og man kan ha et artig fiske med fluestanga.
• På høyfjellet er det slukfiske som hovedsakelig gjelder. Kast på eventuelle vak og sveiv sluken høyt i vannet. Er det vind og kaldt bør sluken ”torskefiskes” langs bunnen innover med hyppig bunnkontakt.
• Effektive fjellsluker i området kan være Møre-silda i blå/sølv og rød/kobber, Salamander i rød/kobber, Viking Herring-sluk i rød/hvit med sort prikk og Spesial sluker i rød/kobber og blå/sølv med røde prikker.
• Er bittet dårlig kan det være smart å forsøke små sluker og spinnere i inn- og utløp, samt i kulper og bekker vann i mellom. I strømmende vann har ofte ikke værforholdene like stor innvirkning på fiskebittet. Forsøk gjerne sterke farger.
• I vann med mulighet for å leie båt vil grov ørret kunne overlistes ved å dorge med en sluk eller wobbler. Slipp ut 30 til 40 meter sene bak båten og varier hastigheten med å legge inn krappe svinger slik at sluken eller wobblerens gange virker mer fristende. Storørretene tas gjerne i skumring og lyse netter når de jager høyere i vannet. 

Møresilda. En klar favoritt på denne turen.

Fiskeinformasjon

Fiskeregler er oppslått på opplysningstavler i Torbudalen. Salgssteder: Sportsbutikker og bensinstasjoner i Sunndal, samt via Inatur.no.

Merkete stier

Fjellene er flere steder bratte og mektige, og det som på kartet kan se ut som greie snarveier, er ofte ikke det. Følg derfor merket sti så langt råd er, for så å ta avstikkere til vann i omkringliggende områder.

Følg merkete stier og ta avstikkere fra denne.

Båtutleie

Fjellstyret har båtutleie i Reinsvatnet, Nedre Øksendalstjønn, Skarvvatnet, Nedre Skarvdalsvatn, Midtre Skrammeldalsvatn, Nedre Håkkodalsvatnet og Torbuvatnet.                   

Overnatting

Sunndal Fjellstyre har fire hytter i høyfjellet til utleie, samt et gapahukanlegg for opp til 30 personer i Torbudalen. Torbudalshytta, Storvassbua, Håkodalshytta og Karistu kan bestilles via Inatur. no. Båt medfølger ved leie av en av fjellstyrets hytter.

Adkomst

Fra Nordmøre i nordvest og fra Oppdal i øst til Sunndalsøra via rv. 70. Rv. 62 fra sørvest. Fra Sunndalsøra opp Litjdalen og bomvei innover Torbudalen. For å komme inn i allmenningens nordøstre del, kan man kjøre til Gjøra øst for Sunndalsøra, og herfra videre til Jenstad og Middagshjellen. Derfra sti inn til Skirådalen. For å komme til midtre deler av området kan man fortsette fra Gjøra inn til Røymoen og Hallen. Derfra sti til Istjønnvassdraget, Salhøvassdraget eller Skjellbreivassdraget.

Nyttige lenker

www.sunndal-fjellstyre.no, www.inatur.no (søkeord: sunndal fjellstyre), www.ut.no (søkeord: sunndalsfjella (stier og hytter i området)), www.sjff.net (info om Driva (sjøørretfiske))

Kart

Trenger du kart over beskrevet område til turen finner du det i nettbuttiken vår her: Dovrefjell vest 1:50 000 — fishkingnorway

Og her: Dovrefjell-Snøhetta 1:50 000 — fishkingnorway

Et fiskeområde verdt å ta et jubelhopp for...